En høy andel utenforskap i Sørøst-Norge

Utenforskap fra arbeid og utdanning har høye tall i flere områder i Sørøst-Norge. Nå burde kommunene jobbe med flere strategier for å begrense utenforskapet og øke sysselsetting i regionen.

 

Begrepet utenforskap brukes flittig, og kan defineres på ulike måter. En tolkning er at utenforskap betyr å stå utenfor arbeidslivet og utdanning. Samtidig er det flere i denne gruppen, som pensjonister, som ikke er naturlige å ta med i utenforskapet.

I Norge regnes utenforskap ofte som innbyggere som er arbeidsledige, på ulike tiltak, trygdede eller mottar sosialstønad.

I hvilken grad befolkningen er sysselsatt i din kommune kan du lese mer om her: Lier har høyest sysselsetting i regionen

Definisjonen inkluderer ikke de som ikke mottar noen form for ytelser, er sysselsatt eller studerende, av ulike årsaker. Noen er personer som er forsørget av ektefelle, som er velbemidlede og derfor ikke trenger verken arbeid eller trygd, mens andre er arbeidsinnvandrere som har forlatt landet uten at det er registrert.

Hvis vi definerer utenforskap som å være utenfor arbeidsliv og studier og ha sin hovedinntekt fra trygd eller sosialstønad, kan vi finne ganske store variasjoner i landet når det gjelder hvor stort utenforskapet er i forhold til innbyggertallet.

I grafen under kan du se andelen som inngår i denne definisjonen av utenforskap i kommunene i Sørøst-Norge. Tallene i parentes viser hvilken rangering de har blant landets 356 kommuner:

De fleste av kommunene i regionen har en stor andel av innbyggerne i dette utenforskapet. Spesielt kommunene Notodden, Larvik, Modum og Bamble havner langt ned på lista.

Plass 178 skiller de kommunene med minst og mest utenforskap. I Sørøst-Norge er det kun tre kommuner som havner på positiv side av streken: Lier, Kongsberg og Tønsberg.

Regionale variasjoner i utenforskapet i landet

De fleste kommunene i Sørøst-Norge har et relativt stort utenforskap. I den forbindelse kan det være interessant å se hvordan utenforskapet varierer i ulike deler av landet.

I kartet under betyr blå farge høyt utenforskap, mens de røde kommunene har lavere utenforskap:

I Østfold lever 11,9 prosent av ytelser fra det offentlige, og har landets høyeste andel i utenforskap. Sogn og Fjordane har den laveste andelen på 6,2 prosent, nesten halvparten av tallet til Østfold. Områder som Agder, Telemark, Vestfold og Hedmark har også en relativt stor andel innbyggere som lever av ytelser, mens Vestlandet har en mindre andel av befolkningen i utenforskapet.

 

Økt utenforskap i regionene kan være skapt av forflytting

Det kan være mange forklaringer til at noen områder har en høy andel utenforskap. Noen peker på kulturelle forskjeller, mens andre peker på forklaringer knyttet til arbeidsmarkedet.

En tredje forklaring kan være forflytting. Hvis vi ser på nettoflyttestrømmene i denne gruppen, kan vi se at de områdene som har et høyt utenforskap også har hatt netto innflytting av personer i denne gruppen.

 

Kommunene må jobbe forebyggende med utenforskap

Flyttemønstrene tyder på at utenforskapet i mange områder har blitt skapt gjennom innflytting fra andre deler av landet. Det bør få praktiske konsekvenser for arbeid med å redusere utenforskapet.

Et viktig forebyggende arbeid for å redusere utenforskap er å sørge for at flest mulig kommer seg gjennom skolegangen i grunnskole og videregående skole på en god måte.

Kommuner som har et tilsynelatende lavt utenforskap, men som har netto utflytting i denne gruppen, kan få et feilaktig inntrykk av at dette forebyggende arbeidet har fungert bra. Dette fordi mennesker utenfor arbeid og studier har flyttet til et annet sted.

Tilsvarende kan kommuner med høyt utenforskap, men hvor dette utenforskapet i stor grad er innflyttet, lete etter mangler i det forebyggende arbeidet.

Arbeidet med å få folk ut av utenforskapet og inn i utdanning og sysselsetting havner ofte i områder med den høyeste andelen utenforskap, selv om det skyldes innflytting. Det å ha et høyt utenforskap belaster kommuneøkonomien ved at utgiftene til for eksemplet sosialstønad og barnevern blir høyere, uten at dette kompenseres gjennom det kommunale inntektssystemet.